29. mai 2006


Om Geologi på østsiden av Vettakollen

Oslofeltet, som omfatter Oslo og ganske store områder rundt, er internasjonalt helt unikt. Det er meget rikt på eruptivbergarter og framviser stor variasjon og mange sjeldenheter. Vi finner mye av dette i Vettakollåsen. På denne siden står det litt av hva vi kan finne.

På Vettakollåsens vestside møtes to store områder med forskjellig "stein": Kambrosilursk knollekalk og Akeritt/Nordmarkitt.

Der de møtes er det laget omdanningsbergarter og det er blitt utfelt mineraler og metaller (fra gasser). Dette dannet grunnlaget for gruvene som ligger på rad i åsen.

Knollekalk

Knollekalken fra kambrosilur ligger sørover, i Oslo, på øyene i fjorden og noe videre sørover enn det.

Kambrosulur er oppkalt etter de periodene hvor de ble dannet: Kambro - ordovisium - silur. Dette er en avsetningsbergart som er "forsteinete" bunnsedimenter fra et stort hav som lå ved ekvator på den tiden hvor avleiringene skjedde. Havet var max 100 m dypt.

Det vi finner i Vettakollås-området er stort sett knollekalk fra ordovisium. De er ca. 420 millioner år gamle og inneholder fossiler av mange ulike dyr.

Fossiler

Fossilene er av dyr fra "den kambriske eksplosjon" (før ordovisium 570-510 mill.) Man kaller det en eksplosjon fordi det ikke bare ble dannet nye arter, men også nye familier, ja til og med nye ORDNER. Vi har f.eks. følgende dyre-ordner: insekter, krepsdyr, bløtdyr, pigghuder m.fl. Dette er svært forskjellige kreasjoner! I kambrioum ble mange slike ordner dannet, også ordner som nå er utdødd. En ordnen som først kom senere er fisk som kom helt på slutten av silur.

Kambrosilursteinen ble seinere sendt ned i jorddypet og foldet. Dette skjedde i Devon for 410-355 millioner år siden.

Knollekalken forvitrer lett, noe som er lett å se på øyene i Oslofjorden. Her er det ikke slette og glatte svaberg, men oppsprukket fjell og småstein.

Knollekalken er rik på kalk og andre mineraler som planter liker. Derfor blir det god jord og gode vekstforhold. Det er derfor veldig mange planter som vokser der knollekalken finnes.

Nordmarkitt og Akeritt

Nordmarkitt og Akeritt er nyere stein fra permtiden og er mellom 200 og 250 millioner år gamle. Navnene er etter Aker og Nordmarka hvor det ligger.

Dette er eruptive bergarter av type dypbergarter - ikke gang- eller lava-bergarter. Dvs at den størknet på 2-10 km dyp. Gang- og lava versjonen størknet i ganger og på overflaten og kalles rombeporfyr. Vettakollen er restene etter en gammel vukan, så vi finner noen rombeprofyr-steiner oppover nærmere toppen av Vettakollen.

Ikke granitt, men syenitt

Akeritt og Nordmarkitt er ikke granitt, men noe som likner: syenitt. Forskellen er blandingsforholdet mellom mineralene de består av: feltspatt, glimmer og kvarts. Feltspatt: mange varianter. Syenitt: for lite kvarts til å være ordentlig granitt.

Forskjellen på Akeritt og Nordmarkitt er mengden av typer av feltspatt:

  • rødlig eller lys alkalifeltspatt (akeritt) og
  • grå, mørk plaglioklas (nordmarkitt).

Akeritt finner vi på et lite felt sydvest for Sognsvann opp mot Vettakollen og innover. Akeritt er en grå stein. Nordmarkitt er det mest av og man finner den stort sett over alt i Nordmarka. Nordmarkitt er en mer rødlig til lysbrun stein.

Nordmarkitt og Akeritt er hard stein som egner seg til byggningsmaterialer. Imidlertid er den da et dårlig grunnlag for plantesamfunn og Nordmarka har derfor stort sett lite interessant botanikk.

Spesielt Nordmarkitt ble brukt som byggningsstein. Det ligger flere steinbrudd på østsiden av Sognsvann hvor det er hentet stein til bygninger i byen. Det var steinbrudd på slutten av 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet. Det er ingen steinbrudd for Akeritt.

Man tror også at det var Nordmarkitt steinbrudd tidligere, dvs første halvdel av 1500-tallet! Peder Hansson Litle var lensherre på Akershus og hadde ansvaret for vedlikehold av Akerhus festning. Nordmarikk et bl.a. brukt til bro mellom festningen og festningsplassen over Kongens gate.

Nyere stein lå under gammel stein som så ble slipt vekk.

I og med at Akeritt og Nordmarkitt ble dannet så langt nede i jordskorpa ble de laget UNDER Kabrosilur-steinen. Men kambrosilur-steinen er ikke særlig herdig og slites lett. Derfor er den slipt vekk der den har ligget over de mer hedige bergartene.

Imidlertid er det visse unntak: Knollekalken er IKKE slipt vekk ved Blankvann og Svartor. Derfor er det veldig artsrikt her og mange sjeldne blomster.

I overgangen mellom de to store områdene

I grenseområdet mellom Knollekalken og Nordmarkitt/Akeritt finner vi mye rart. Her er det gangbergarter og omdannede bergarter, utfelte mineraler og metaller.

Ved overgangen mellom akeritt og Kambrosilur knollekalk og det er skjedd "kontaktmetamorfose" når den eruptive dypbergarten akeritt ble dannet inntil kambrosilurlaget. Dette skjedde under stort trykk langt nede i jordskorpa. Overgangen går fra Bånntjern til sydenden av Sognsvann og det finnes også et lite område øst for Sognsvann hvor Sogn gruve ligger, større en denne, men drevet samtidig.

Smeltemassen ga fra seg metallholdige gasser som samlet seg i kalksteinslag som den hadde metamorfosert til marmor. Skilte ut bl.a. kobber, bly og sink. Ikke drivverdige etter dagens målestokk.

Dette kan det nok skrives mye mer om av de som kan det. Det blir lett så omfattende at det overgår denne web-sidens ambisjoner...

Kalksteinssone:

Det går en Kalksandssteinssone fra enden av Bånntjern i samme lengderetning som Bånntjern, dvs i retning mot kobbergruva. Den krysser flyttsteinsbeltet.

Kalksteinssonen er en ca. 1-2 m bred kalksteinssone som ligger lavere en resten pga mer erosjon, striper av hardere bergarter på tvers som lager broer. Det er mange artige formasjoner her og bre-vann har laget en stor jettegryte i kalksteinen.

Bekken her har også gravet seg ned i kalksteinen og forsvinner ned i jorden ca 80 meter. Den kommer opp litt før den renner ut i Bånntjern.

Tidsepoker

Tider - veldig cirka tall (+/- 20 mill):
Kambro ordovisium silur - 550 (-500) (500-450) (450-) -400 mill år
Devon - 400-350 mill år
Perm - 350 - 200 mil år.